Søndagens tekst er hentet fra Johannes 11, 45-53
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne Rådet sammen, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Denne mannen gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.» En av dem, Kaifas, han som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingen ting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men da han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket; han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.
Denne søndagen er den siste av fastetidens søndager i 2020. Ofte synes jeg fastetiden kan være litt lang. Og i år syns jeg den har vært ekstra lang. Det er sikkert flere som syns som meg at de siste ukene har gått veldig langsomt. Kanskje særlig hvis man er syk, i karantene, eller bare synes dagene blir veldig lange fordi alt det vanlige ikke skjer – mye er stengt, kanskje jobben er annerledes, og kanskje ikke de sosiale møtepunktene som man pleier er der. Mange går med bekymringer, om fremtid, økonomi og helse.
Men for andre igjen har kanskje de siste dagene og ukene gått ekstra fort. -Det å forholde seg til stadig ny informasjon, stadig måtte endre planer, og stadig sy sammen hverdagen på en ny måte, kan gjøre at tiden går veldig fort.
Fastetida er tiden for alvor og forberedelse. Påsken er veien fra forventning, til skuffelse, til nederlag, til fortvilelse, til den største glede. Og det er en beretning om liv og død. Søndagens evangelietekst handler om hvordan makthaverne i Jerusalem diskuterer hva de skal gjøre med Jesus som så mange følger. De bestemmer seg for at han må dø, for det er bedre at et menneske dør enn at hele folket går til grunne. De snakker profetisk uten å vite det, de tenker at det er bedre å kvitte seg med en opprører enn at hele folket skal ledes på det de ser på som avveier. I virkeligheten var det noe så mye større, det var Jesu død for alle mennesker, i hele verden til alle tider. Han døde så vi skulle ha liv.
Den kjærligheten som ligger i det å gi sitt liv for andre er en kjærlighet som er så sterk. Gjennom kirkens historie har mange kloke hoder jobbet med akkurat hvordan vi skal forstå Jesu død og oppstandelse. Men det som er felles er dette: Han døde for oss.
Det blir annerledes å gå inn i påskehøytiden i år. For første gang siden kristendommen kom til Norge blir det ikke holdt offentlige, åpne påskegudstjenester. Heldigvis kan vi følge gudstjenester på tv og nett, og vi kan be, og vi kan synge -der vi er. Men vi kan ikke være sammen, ta hverandre i hånden og gi hverandre en klem og ønske god påske. Vi kan heller ikke samles rundt alteret til nattverd. Jeg håper dette blir den eneste påsken vi må gjøre det slik.
Usikkerheten rundt alt som skjer nå gjør noe med oss. Det er mye som blir uvesentlig. Vi blir på en måte tvunget til å skrelle vekk, lag på lag av ting vi er opptatt av -som i den store sammenheng ikke er det vi egentlig vil bruke tiden og kreftene våre på. Vi merker at det som er viktigst for oss er relasjonene våre. Vite at de vi er glade i er trygge. Vi vil møte dem, spise med dem, klemme dem – og så kan vi ikke. Det kan hende vi er avskåret fra hverandre fysisk i lang tid.
Jeg finner trøst i søndagens tekst fra hebreerbrevet:
«Da vi nå har en stor øversteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»
Det er trøst i de ordene. Vanskelige tider betyr ikke at Jesus er mindre nær. Tvert imot: Han som har gått hele den lange, tunge veien til Jerusalem; han som til og med måtte bære sitt eget kors opp til Golgata – han lar seg ikke skremme bort, uansett hvordan livet ser ut og hvordan verden ser ut. Og om våre hjerter er fylt av glede, uro eller frykt.
La oss be:
Takk Gud for at du alltid er nær oss, uansett hvordan livene våre eller verden ser ut. Takk for at du holder oss alltid uansett om hjertet er fylt av glede, uro eller frykt.
Vi ber i dag for menighetene våre Åsgårdstrand, Nykirke, Borre og Horten menigheter.
Vi ber for alle syke. For alle de som står i store oppgaver. Vi ber for dagene som ligger foran oss. Vi ber for alle som jobber hardt, og for alle som har for mye tid og for mange tanker.
Velsign oss, Gud.
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
Salme 321 fra Norsk Salmebok
Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast!
Jesus hvert ord har beseglet dengang hans hjerte brast.
Himmel og jord skal brenne, høyder og berg forsvinne,
men den som tror, skal finne: Løftene rokkes ei!
Gjør du som Abraham gjorde, sku imot himlen opp!
Mens du da stjernene teller, vokser din tro, ditt håp.
Tro når det mørkner på ferden: Solen ei sloknet har!
Kun noen timer – og siden stråler en morgen klar!
Tro, selv om vennene svikter, tro, når kun én stor med:
Jesus, din venn, vil deg følge daglig med all sin fred!
Tro under alt som deg møter, snart du jo hjemme er!
Da skal du evig få skue det som du trodde her.